jeg er ikke i form, unnskyld, jeg ville trenge... Unnskyld at jeg eksisterer 😩 jeg klarer ikke å la være å be om unnskyldning for alt, og dere?
Innlegg og kommentarer her deler personlige erfaringer – ikke medisinsk råd. For spørsmål om behandling, snakk med en kliniker.
Jeg tror at det å ha ADHD fører til mange brutte løfter, og det blir en vane. I mitt tilfelle prøver jeg aktivt å holde meg fra å si unnskyld når det ikke er nødvendig 😅
Jeg vil gjette at det mest har å gjøre med din oppvekst og utdanning og familiens holdning til å be om hjelp. Jeg gjør det også, og jeg vil si det kommer fra det jeg lærte om hvordan man skal oppføre seg som en jente, og, i mitt spesifikke tilfelle, fra skammen faren min følte hver gang han måtte be noen om hjelp (fordi han har et alvorlig problem med det). Jeg prøver å komme over det og ikke unnskylde for noe – det er lettere å trene dette som et første skritt i e-poster eller meldinger, alt skriftlig. Du kunne spørre AI om positive fraser å bruke i stedet, og så er det bare trening 💪
Det er en traumereaksjon
Kan du forklare bedre hva du mener?
«Overdreven unnskyldning kan være en traumereaksjon fordi nervesystemet lærte at det å holde seg liten, imøtekommende og ‘ta skylden’ var tryggere enn å risikere konflikt, avvisning, sinne eller straff. Selv når ingenting faktisk er galt, kan kroppen fortsatt reagere som om den trenger å forhindre fare. Å si ‘jeg beklager’ blir en automatisk sikkerhetsatferd — en måte å redusere spenning, unngå å opprøre andre, eller sørge for at forholdet fortsatt føles trygt.» «Det betyr ikke at personen er svak eller dramatisk. Det betyr at nervesystemet deres lærte å skanne etter fare og ta ansvar raskt, selv når ansvaret ikke er deres å ta.»
Foreldrene mine klager alltid over at jeg beklager for å glemme noe; de sa jeg skulle gjøre det da jeg var liten, og nå vil de i stedet ha et «Jeg skal ikke glemme det igjen»
Noe som er en oppskrift på å føle skam. Det er bare naturen til ADHD at vi vil glemme ting, og ikke med vilje. Å love at du aldri vil glemme igjen, er en oppskrift på å mislykkes. Jeg lover ikke lenger ting som involverer å huske. Jeg sier at jeg vil gjøre mitt beste og bruke strategier for å hjelpe meg å huske, som varsler på telefonen min eller å skrive det ned der jeg vil se det. Men jeg «lover» aldri. Jeg vil si at jeg tar ansvar, men jeg kan ikke love at jeg aldri vil rote det til igjen, for jeg er et menneske, og det finnes ikke et eneste menneske på denne jorden som er 100 % perfekt.  Jeg har nok skam over denne typen ting til å vare et helt liv, og jeg nekter å legge til mer. Det er litt som å sette grenser med folk.
Sliter du med noe, vil du fortelle en historie eller et tips? Del alt med andre ADHD-ere.
